Etter mye leting etter det perfekte huset har vi funnet ut at vi gjerne vil bygge selv! Dette er jo spennede. Blir godt å få noe eget! Dessuten flytter vi nærmere min kjære Dina sin gravplass. Da kan jeg besøke henne alene. Gå en tur ut til henne. Min lille skatt.

Kjære Gud, jeg savner henne sånn, men jeg vet hun er trygg hos deg. Håper hun har det bra selv om mammaen ikke er hos henne akkurat nå.

I dag har jeg og kjæresten vert å sett på hus. Vi kikker litt rundt for å få ett sentralt hus siden vi liker å gå til jobb og er  veldig sosiale personer. Jeg likte dagens hus men det var ikke skikkelig isolert. Hvem som ikke isolerer ett hus i Norge da? Kommer jo til å sluke strøm! Her er ett bilde av huset;

Ser koslig ut, men man må jo isolere hele greia, og det koser mange penger. Jeg er egentlig klar for ett hus jeg kan slappe av i og bare flytte inn uten å gjøre så mye oppussing! Men jeg ser det blir litt vanskelig :P Arrrrrrh!

Fremdeles står jeg stille mens verden fortsetter å spinne. Tilogmed kjæresten min er på ett helt annet plan. Jeg klarer ikke å holde følge med dem.. Vi ser på hus for tiden. Er greit å ha noe å glede seg til. Men det som opptar meg mest er om jeg kan få en ny baby. Ingenting kan erstatte min vakre datter men det kan kanskje lindre sjelen min..

Alle sier at jeg trenger å få ting ut. Få hva ut? Det er ett tap jeg må leve med. Aldri si til en mor som har mistet babyen at hun bør få ting ut. Det funker ikke slik.

I dag var min første morsdag. Jeg gjorde det beste ut av situasjonen. Jeg vil ikke at folk skal tro jeg griner hver gang jeg snakker om jenta mi, jeg har mange av mine beste og verste minner fra perioden hun levde. De beste er når jeg fikk holde henne i flere timer,  jeg følte at jeg beskyttet henne mot alt som var vondt i verden. Å kjenne at hun beveget seg og sov mot huden min var helt fantastisk. Vi hadde så liten tid til å bli kjent med hverandre, men alt føltes perfekt i det øyeblikket. Det verste øyeblikkene var når legene ikke visste om hun ville overleve neste dag. Det føltes som om noen slo meg ned og trampet på meg, som om man har den verste kjærlighetsorgen og ingen kan hjelpe deg.  

----------------------------------  

Uansett så fikk jeg middag og kake hos søsteren min, det var veldig koslig. Vi snakket om hva vi skal gjøre med leilighetene våres. Kanskje starte ett firma..

Jeg gjorde det beste ut av dagen, derfor er jeg litt stolt over meg selv. Jeg vil være positiv med folk rundt meg i hennes minne. Jeg vil prøve å være ett godt menneske så kanskje jeg får se min lille skatt igjen. 

I dag fikk eg møte lille Mali. Det er en vennine av meg som ventet baby samtidig som meg. Vi planla mye i lag, barnevogner,turer, hva vi gledet oss til osv. Det å møte Mali var utrolig sterkt. Jeg begynte å gråte når jeg fikk se henne fordi hun låg så fredlig å sov på sofaen, akkurat sånn som Dina skulle gjort nå. Men jeg er glad jeg møtte henne fordi det var en opplevelse på godt og vondt. Jeg er takknemlig for at noen venner stiller opp 100% for meg. Hadde alle bare snudd ryggen og latet som ingenting hadde jeg hatt problemer med å  tilpasse meg.  

Jeg vil bli gravid igjen, men noe inni meg savner henne så utrolig mye at jeg er redd for å gå for fort fram.

Jeg venter fremdeles på svar på blodprøvene mine, om jeg har en raumatisk sykdom. Jeg håper det snart kommer svar slik at jeg kan begynne å tenke på å bli gravid igjen. Har ivertfall tenkt å begynne å ta folsyre. Det er visst lurt å spise det noen uker før en ny graviditet.

Dette var mine: Happy, impatient, elegant, peaceful.

Hva er de første fire ordene du ser?

Kilde: Open mind yoga

Denne dagen skulle du ha kommet til verden. Mellom 21 januar og 6 februar. Det er tungt at denne tiden kom så mye før den skulle. Jeg har bare en kropp som bevis. Ett stort snitt på magen. Jeg prøver å skjule meg litt i tøyet fordi kroppen min er litt ute av fasong, dette er mest fordi jeg er redd noen skal spør meg om jeg er gravid. Jeg orker ikke tanken på å måtte svare på dette spørsmålet, kanskje jeg gikk for fort ut i jobb. Men jeg følte tankene ødela meg hjemme. Det er helt grusomt å treffe folk enda. Folk som jeg ikke har truffet siden jeg var gravid. Jeg kvir meg til hver eneste person. Jeg er livredd for å gråte, derfor klistrer jeg på meg ett smil som letter på stemmingen slik at folk skal slippe å se at jeg er knust. Jeg må snart velge ut gravsten til jenta mi, vi skulle gjort det i januar. Men typen min er litt dårlig på å ta initativ, derfor må jeg må gjøre det... Jeg skulle ønske han kunne hjulpet litt mer. Men han orker ikke ta stilling til det. Alle venter på at jeg skal knekke. Kanskje jeg venter litt på det selv. Men det er ikke sikkert det kommer i det hele tatt.

- Lille jenta mi, verden er ikke det samme uten deg. Jeg savner deg hver eneste dag. Du er mitt lille hjerte, du ga meg det beste i verden. 

Mamma elsker deg så høyt, Du var min store kjærlighet..

Alle sier til meg at jeg er flink å prate om ting. De sier det er min styrke. På innsiden har jeg ett stort hull. Det er som om ingenting i hele verden kan fylle det. Det er en viktig person som mangler. Hun var så vakker. Liten og Vital. Hvordan kunne dette skje?

Legene sier det ikke er min feil. Jeg tror ikke det heller. Da hadde jeg ikke klart å gått på jobb. Jeg skyver vekk skyldsfølelsen. Den byrden kan jeg ikke leve med. Spesielt ikke siden skatten min levde ett liv. Jeg fikk kjenne henne. Så ble alt revet vekk fra meg. Det føles som om hun er stjålet. Det er best å lukke døren litt til det hulrommet. Det er for vondt. Det at hun ble revet vekk er så jævlig... Jeg skriver denne bloggen litt i skjul fra venner og bekjente.. Det er på en måte ikke noe jeg vil dele med dem. De blikkene med sympati er litt skremmende.. Jeg vil smile fordi det er den beste måten å hedre minnet hennes. Minnet til babyen min.. Når jeg prater om henne så har jeg så mange fine minner. Hun kikket alltid rundt seg når hun hørte stemmen min. Hun likte å ta hendene opp mot aniktet sitt og ligge godt sammentullet. Lille jenta mi. Hun ga meg noe jeg aldri har følt før. Noe sterkere enn kjærligheten selv. Jeg savner henne så mye at ordet "savn" ikke dekker hva jeg føler.

Bildet under er hentet på google, det minner meg veldig om lille jenta mi..

Jeg er en mamma...

Det er helt grusomt å savne noen så mye. Jeg savner henne hver eneste dag. Jeg kan ikke forstå at hun ikke finnes i denne verden lengre. Hun var bare en liten baby.. Hvordan kan dette skje.. Jeg er nødt til å henge med samfunnet. Men jeg hater at verden snurrer uten henne. Jeg hater at jeg ikke får se henne igjen.. Jeg må leve med denne sorgen, det finnes ingen vei uten. Men det vil gå bra med meg, jeg er sterk..

Alvorlig svangerskapsforgiftning. Preeklampsia. Jeg hater desse ordene.

Hvorfor skjedde dette egentlig meg? Hva gjør at jeg fikk denne diagnosen....? Hva har jeg gjort galt, var det noe jeg spiste, er det genetisk?

Man kan nesten bli gal av tankene. Hva betyr dette?

Jeg hadde vert veldig syk den siste natten før fødselen. Jeg låg på observasjon og fikk blodtrykkmedisin. Jeg våknet av at en anestesilege stod over meg og passet på at blodtrykket skulle gå ned. Jeg regner med det var veldig høyt siden hun stod over meg i en lang periode. Uansett så var den natten helt grusom. Jeg var veldig sliten og skjønte at jeg ikke ville klare å ha babyen min i magen så mye lengre. Dette viste seg etter en ultralyd den 25 oktober. Lille jenta mi har ikke vokst slik hun skulle. Hun er underernært og syk inni magen min. Vi aner ikke hvor stor hun er. Kanskje 600-700 gram. Jeg er redd for henne. Babyen min som jeg skulle beskytte. Hun må ut, og hun må ut fort. Det blir bestemt at jeg skal ta keisersnitt. Jeg visste egentlig at dette ville skje. Det var bare spørsmål om tid. Jeg finner meg i det. Jeg har egentlig ikke noe valg.

Kjæresten min kjører mamma til båten. Jeg klarer å få de opp til sykehuset! Heldigvis... Kjæresten min er med under keisersnittet. Jeg blir først klargjort alene. Dette går egentlig greit. De som jobber der er flinke og forklare. Jeg kjenner ett press i ryggen etter epiduralen. Så er vi klar. Dina er ute på 5 minutter. Det går kjempe fort. Hun lager ingen lyd. Jeg ville hun skulle gråte. Frykten sprer seg. Puster hun ikke? De bare springer avgårde med henne. Jeg får ikke se henne, ta på henne. Jeg og kjæresten min følger med på alle lydene inne på rommet der barnelegene jobber. Vi hører pipelyder men ingen gråting. Anestesilegen sier det er kuvøsen vi hører. Hun er i vertfall i livet tenker jeg. Ellers hadde de ikke jobbet med henne. Det tar lengre tid å sy meg igjen. Der ligger jeg og venter på at de skal bli ferdig slik at jeg kan få se denne lille datteren min. Jeg er faktisk blitt mor, men alle verdens problemer ligger på skuldrene mine. Jeg er livredd for babyen min.

Jeg begynte å føle meg dårlig da jeg var i uke 23. Jeg var sliten og manglet krefter. Alle rundt meg forsikret meg om at det var normalt og mange sa at det ikke var noen grunn til å slutte å jobbe. Så var jeg hos fastlegen min. Der fikk jeg påvist høyt blodtrykk. Mitt normale blodtrykk var 100/70 da jeg ikke var gravid. Nå låg jeg på 140/90(lågeste trykket han tok den dagen) Han spurte meg om jeg hadde noen plager. Jeg mistet synet veldig ofte, så jeg fortalte han om dette. Han trodde det var siden jeg brukte lesebriller. Uansett så skrev han i journalen at jeg hadde hypertensjon i svangerskapet og måtte bli sykemeldt fra å jobbe nattevakt. Han målte tilogmed magen min, og den var visst helt normal. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre selv for å få ned blodtrykket. Han sa at jeg måtte spise sunt og leve som normalt. Jeg spurte han om jeg kunne trene på tredemøllen, han svarte ja.

Jeg fortsatte å jobbe i den ene jobben min. 3 timer til dagen. Jeg følte meg så utrolig sliten, men tenkte at det var sikkert ikke så farlig eller uvanlig siden jeg var gravid. Mamma og søsteren min hadde sagt ja til å passe tanteungene den uken. Jeg syns litt synd i mamma som var sliten. Så jeg ville gjerne hjelpe henne å passe dem. Så det gjorde jeg. Jeg tok dem med ut osv. Pappa reagerte på at jeg sov hele tiden. Jeg bare sloknet på sofaen og sov flere timer. Våknet av at den minste tanteungen min kikket på meg. Så reiste de hjem. etter en dag måtte jeg si at jeg var syk. Jeg lurte på om det var influensen, men sa til mamma at jeg skulle ta blodtrykket hos fastlegen om 2- 3 dager og forsikret henne om at legene visste hva de gjorde. Så skjedde det. Jeg ble bare mer og mer dårlig. Det endte med at familien min ringte legevakten. Der fikk vi faktisk høre at "svangerskap var ingen sykdom". Jeg sa mamma skulle fortelle at jeg hadde hypertensjon i svangerskapet. Da fikk jeg slippe til med en urinprøve. Da jeg kom opp til legevakten ble det plutselig slått full alarm. Jeg hadde det høyeste av protein i urinen, og jeg hadde fått enda høyere blodtrykk. Jeg kunne ikke bli på det lokale sykehus. Så jeg ble sendt til haugesund. Da jeg kom frem kastet jeg opp og ble veldig stresset og dårlig. Jeg fikk en lungemodningsprøyte og leger, overleger og det som var tok ultralyd osv. Jeg ble fortalt at de ikke kunne ta i mot baby så tidlig. Jeg måtte på ett større sykehus. Nå var jeg skremt. Jeg lurte på om det gikk ann å føde nå. Jeg var jo bare i begynnelsen av uke 24! I bilen til haukeland var jeg skremt og gråt. Jeg ville ikke miste min lille jente. Jeg var ikke klar til å møte henne enda, hun trengte mer tid! Fremme på haukeland fikk ikke kjæresten min noen sted å bo. Vi kjente ingen andre enn broren hans som bodde i en studenthybel. Hva skulle vi gjøre? Jeg ville ikke være alene. Vi klarte å ordne noe den natten. Jeg var veldig nervøs. Det ble tatt mange blodprøver. Jeg fikk en ny lungemodningsprøyte 24 timer etter den første. Det kom en barnelege og snakket om hvor liten babyen ville være. Og at hun kom til å trenge mye hjelp og støtte av leger i mange måneder. Hver eneste dag jeg var på sykehuset var det en kamp mot klokken. Hver eneste dag var viktig. Det kunne hjelpe babyen vår og lungene hennes. Jeg ville så gjerne gjøre alt jeg kunne. Så jeg tenkte at jeg skulle klare det meste så lenge hun fikk mer tid i magen. Jeg måtte tenke på meg selv og jenta mi.. Noe jeg hadde skyldsfølelse for at jeg ikke at gjort. Jeg følte jeg hadde ødelagt alt. Jeg burde sagt nei, jeg burde ikke tatt på meg for mye under graviditeten. 1000 tanker i hodet som spinnner.. Jeg måtte ikke ødlegge dette... Jeg fikk beskjed at det sannsynligvis ble keisersnitt veldig fort. Jeg følte jeg unngikk en kule. Noen ganger kom legene og sa at tiden var inne. Neste timen forandret blodprøvene seg. Det var utrolig tungt. Det gikk så utrolig høyt opp, så dalte jeg helt til bunn igjen. Så den 23 oktober ble jeg veldig dårlig. Blodrykket(undertrykket) var passert 110 og medisiner i pilleform gjorde ikke alt de skulle. Jeg måtte få intravinøs medisin. De stakk meg i armen, blodet rant ned i sengen. Jormora lo og sa at hun ikke var så flink med å sette veneflonen. Jeg ble løftet i en ny seng også ble jeg fraktet opp til observasjon. Der var det anestesileger som holdt ett øye med oss hele tiden. Jeg kjente meg irritabel og ville ikke være der. Neste morgen fikk jeg komme ned til kvinneklinikken igjen. Jeg pustet lettet ut, men det skulle vise seg å vare kortvarig. Natten etterpå steg blodtrykket mitt enda høyere. Jeg ble igjen ført opp til observasjon. Men denne gangen måtte de kutte meg i håndleddene for å få inn blodtrykksmåler rett i arteriene. Det gjorde skikkelig vondt. Det prøvde 3 ganger fordi blodårene mine var vanskelig. Hun sa jeg hadde godt tolmodighet. Men på innsiden skrek jeg.. Etterpå fikk jeg kateter og anestesilegen stod over meg hele natten. Jeg ønsket meg vekk. Ta med meg den gravide magen min og klare meg selv. Men jeg visste legene prøvde å hjelpe meg. Innerst inne.. Jeg følte meg bare så makteløs, og skyldfølelsen var så stor. Så om jeg måtte gjennom litt smerter skulle jeg klare det. Jeg tenkte på noe pappa sa. Smerter og ubehag varer bare en liten stund. Etterpå er det over, man klarer det meste.. Jeg beit sammen tennene og svelget elefanter og kameler. Dagen etterpå måtte jeg ta hastekeisersnitt. I uke 25. Jeg var livredd.. Jeg var alvorlig syk, det samme var babyen i magen.. Jeg skulle liksom beskytte henne der. Jeg ville ikke at de skulle ta henne ut.. Vi fikk beskjed om at fødselsvekten hennes var ca 600-700 gram, men det var usikkert.. Jeg var i sjokk, jeg håpet på at jeg snart ville våkne opp hjemme i sengen min..

Målet med denne bloggen er å skrive en slags dagbok.

For noen måneder siden var jeg lykkelig å gravid. Jeg skulle bli mor til en liten jente. Skjebnen ville noe annet og jeg ble alvorlig syk med svangerskapsforgiftning. Min lille datter ble forløst med keisersnitt, men døde 15 dager etter fødselen. Mange mødre som har mistet barn har ett ønske om å prøve så fort som mulig å få en ny baby. Dette skal vise seg å være farlig for min del. Dersom noen lurer på noe anngående diagnose osv så er det bare å ta kontakt på bloggen eller på mail: mymini@hotmail.com 

Dette er den første posten på min nye blogg ;)